HVA GJØR DU NÅ: Fra Åndalsnes til gulljakt mot Elverum – og videre til banken

En håndballreise full av gull, bussturer, boller og beachlandslag

Noen håndballkarrierer starter i store haller med ambisiøse foreldre og fem treningsøkter i uka. Denne startet i Åndalsnes – sammen med pappa, et eldre guttelag og en ung gutt som helst bare ville være der det skjedde.

– Det kjekkeste jeg visste var å være med pappa på trening, forteller han. Faren var trener, sønnen ble med. Enklere blir det ikke. Fra 5–6-årsalderen og helt til flyttelasset gikk sørover som 16-åring, var det far som sto på sidelinja. Og la grunnlaget for det som skulle bli en solid håndballreise.

Et valg som var enklere enn det høres ut

Veien til ØIF Arendal gikk via familievenn Sverre Bleie, som ordnet prøvetrening på Sørlandet. Der gjorde unggutten sakene sine – såpass godt at flere eliteserieklubber meldte interesse.

– Men ØIF gjorde klart best inntrykk. Det var egentlig ikke noe å lure på, sier han.

Og resten er, som man sier, historie.

Gull, vinnerkultur og en legendarisk busstur

Tiden i ØIF Arendal beskrives med tre ord: vennskap, vinnerkultur og opplevelser. Europacup-reiser, sterke garderober – og ikke minst eliteseriegull i 2018.

Men spør du om ett øyeblikk som skiller seg ut, kommer svaret kontant:

– Seriegullet borte mot Elverum. Og bussturen hjem. Med pitstop hos mammaen til André Lindboe for litt mer øl og boller.

Håndballromantikk på sitt aller beste.

Miljøet i laget beskriver han som ganske unikt: en perfekt miks av unge, sultne spillere, folk i sin beste alder – og rutinerte krigere med erfaring i bagasjen. Alle fikk være seg selv. Alle dro i samme retning.

– Støtt gutta, både i medgang og motgang. Det er lite som hjelper mer enn fulle tribuner. Bare se på Færøyene i Oslo nå.

Lærdom for livet – og litt ekstra omsorg

Som spiller hentet han inspirasjon fra flere profiler: Eirik, Sondre, Josip og Martin. Litt herfra, litt derfra. Men som menneske trekker han særlig fram én person:

– Kenny Ekman tok virkelig vare på meg da jeg flyttet fra Åndalsnes til Arendal. Det betydde mye.

På toppnivå lærte han først og fremst hva ekte profesjonalitet er. ØIF satte standarden – og alle bidro til at laget skulle prestere best mulig.

Når kroppen sier ifra – og livet tar over

Etter Arendal gikk ferden videre til Bergen, Fyllingen, Viking TIF, Sverige – og tilbake igjen. Men før inneværende sesong var det slutt.

– En skulder som kranglet litt, kombinert med 100 % jobb. Da var tiden inne.

Overgangen til «vanlig liv»? Overraskende smertefri.

– Jeg trives veldig godt, både på jobb og privat. Og jeg har funnet nye hobbyer… kanskje litt for mange.

Beach, bank og beinhard løpebølge

I dag jobber han som finansiell rådgiver i Fana Sparebank i Bergen – etter bachelor i økonomi og deltidsjobb i banken mens han fortsatt spilte håndball.

Men ikke tro at han har blitt stillesittende.

– Jeg er midt i en ganske heftig løpebølge. I tillegg til golf, tennis, padel… og sandhåndball på sommeren.

Ja, for helt ferdig med håndballen er han ikke. Han er fortsatt aktiv i beachhåndball, og spiller fortsatt på landslaget.

– Så jeg får dosen min noen uker i året.

Konkurransemenneske – på og utenfor banen

Ferdighetene fra håndballen har vært gull verdt i arbeidslivet: målsetting, arbeidskapasitet og lagspill. En typisk dag? Jobb fra 07:45 til 16:00, rask matbit, trening – og kvalitetstid med kjæresten. Bonuspoeng om det snikes inn en runde golf eller padel.

Akkurat nå handler mye om ett konkret mål:

– Å slå pappa sin pers på halvmaraton: 1.18.30. Den ryker nok mot slutten av 2026 😉

Ambisjonene lever i beste velgående.

Stolthet, scoringsrekord – og én ting han ikke savner

Håndballen har gitt ham nettverk over hele landet og erfaringer for livet. Det han savner minst?

– Morgentreninger 06:30. Aldri blitt venn med dem.

Det han er mest stolt av?

– Sporet jeg har satt etter meg. Og at jeg stort sett var godt likt overalt.

…og så var det den lille detaljen:

– Scoringsrekord i 1. divisjon 😉

Rådet til sitt yngre jeg?

– Ta mer plass. Gi litt mer faen.

ØIF for alltid

I dag følger han litt mindre med på ØIF enn før – naturlig nok når færre av lagkameratene er igjen. Men hjertet er fortsatt med.

– ØIF og Arendal betyr enormt mye for meg. Det var her jeg fikk mine første år i eliten – og mine første år som «voksen». Klubben var med på å forme meg.

Fremtiden? Beach, barnelag og fulle tribuner

Planene fremover er klare: jobbe, samle erfaring, trene masse, slå pappas rekord – og EM-kvalik med beachlandslaget i sommer.

En trenerrolle?

– Først når jeg blir trener for barna mine en vakker dag.

Til dagens ØIF-spillere og supportere har han én klar oppfordring:

– Støtt gutta, både i medgang og motgang. Det er lite som hjelper mer enn fulle tribuner. Bare se på Færøyene i Oslo nå.

Og der har du det:

En karriere bygget på fellesskap, vinnerkultur – og en solid porsjon glede. Akkurat slik håndball skal være. 🏐