HVA GJØR DU NÅ: Fra drittslenging og seriegull til turnus, jakt og dårlige knær

Noen blir født med sølvskje i munnen. Andre blir født med klister på fingrene. For Laurits startet håndballreisen omtrent før han rakk å protestere – med to håndballspillende foreldre var det bare å snøre skoene og bli sendt rett inn i hallen. Og når Øyestad først var klubben han vokste opp i, skulle det heller ikke så mye til for å bli værende.

Det ble etter hvert mange år, mange kamper – og enda flere minner. Spesielt turene rundt om i Europa sitter igjen som små gullklumper i minneboka. Men skal ett øyeblikk trekkes frem, er det vanskelig å komme utenom seriegullet i Terningen Arena. Et øyeblikk som sitter godt planta i både hjerte og håndballhistorie.

– Samholdet var helt fantastisk. Vi var en sinnssyk bra gjeng som hadde det gøy sammen. Masse drittslenging, mye latter og enda mer glede, forteller han.

At Laurits i det hele tatt endte opp med elitehåndball, var det likevel én person som hadde en ekstra finger med i spillet. Marinko Kurtovic. Mannen som hentet ham tilbake etter at han egentlig hadde sluttet i ung alder.

– Han hadde troa, og han var beinhard. Akkurat det jeg trengte. Uten ham hadde jeg aldri spilt elitehåndball, sier Laurits ærlig.

Gjennom topphåndballen lærte han også noe som har blitt med videre i livet: hvor viktig samhold er – og hvor mye det faktisk betyr å være en del av et lag. En erfaring som i dag er minst like relevant i arbeidslivet.

For kneet… ja, kneet røyk. Og dermed var karrieren over. Kneet er fortsatt dårlig, men fasiten er klar:

– Mange gode år med håndball gjør det egentlig verdt det.

Overgangen til livet uten håndball var egentlig helt grei. De siste årene var preget av skader, så det å ikke spille hadde han på et vis allerede vent seg til. Likevel er det noen ting han savner.

– Garderoben, reisene og det å løpe ut i Sør Amfi. Det er noe eget med det.

Kontakten med gamle lagkamerater er fortsatt der. Noen snakker han med i ny og ne, andre står han fortsatt tett med. Og selv om han prøver å følge med på håndballen, innrømmer han med et smil at han kunne vært flinkere.

I dag jobber han turnus på institusjon og trives godt med det. Hverdagen er variert – både på jobb og hjemme.

– Når jeg er hjemme, kommer det veldig an på været. Dårlig vær betyr mer inne og mer avslapping 😂

Etter håndballen har også nye interesser fått plass. Jakta har blitt en stor del av høsten, og med litt mer fritid har han også funnet veien oftere til hytta.

Selv om håndballen tok mye plass i livet, ser han tilbake på det med stor glede. Det han savner aller minst?

– Oppkjøring og all løpinga. Med en stor og tung kropp var det alltid et slit.

Det han er mest stolt av, er ikke enkeltprestasjoner, men helheten.

– Å være en del av et lag som leverte i norgestoppen år etter år – og at vi var flere gutter fra Arendal som fikk være med på det.

Rådet til dagens spillere er klinkende klart: Ta bedre vare på kroppen. Tren smart, tenk belastning – for plutselig er det over.

ØIF Arendal betyr fortsatt mye. Veldig mye.

– Det er klubben som står hjertet nærmest, og som jeg virkelig håper gjør det bra.

Om han selv får en rolle i håndballen igjen? Ikke nå. Kanskje senere. Akkurat nå gleder han seg mest til lysere tider – og håper én ting:

– At folk tar seg tid til å komme i hallen. Det gir spillerne en enormt boost. Et jevnlig fullsatt Sør Amfi hadde vært helt fantastisk.