HVA GJØR DU NÅ: – Fra sokkel leilighet til eliteserie – og videre til padelbanen

Noen håndballkarrierer starter på håndballskole. Andre starter i en sokkelleilighet på slutten av 90-tallet.

For denne Øyestad-gutten begynte det hele da en viss Radoslav Mutic – daværende trener i Øyestad – leide sokkelleiligheten hjemme hos foreldrene. Han la raskt merke til en keivhendt guttunge med en far på godt over 190 cm. Dommen var klar: Denne gutten bør spille håndball.

Resten er, som man sier, historie.

Oppvokst i Nedeneshallen

Øyestad IF var aldri et valg – det var en selvfølge. Barndomsklubben ble hjemmet, og Nedeneshallen nærmest et ekstra oppholdsrom. Her ble vennskap smidd, håndballglede dyrket og fundamentet lagt for en karriere som senere skulle ta Simen både til eliteserien og junior-VM.

– Jeg sitter igjen med utrolig mange gode minner, sier han.

Men noen øyeblikk peker seg ekstra ut: Seieren i Petter Wessel-cupen i 2005 sammen med barndomskompisene, opprykket til eliteserien i 2009 – og ikke minst tilliten han fikk allerede som 16-åring i 1. divisjon under Kjetil Øygarden.

Det handler ikke bare om eliteserien

Selv med eliteseriespill og landskamper på CV-en, er det ikke nødvendigvis de største rampelysene som sitter sterkest igjen.

– Det er egentlig litt rart, men det jeg husker best i dag er kampene og reisene vi hadde i aldersbestemte klasser. Turene, samholdet og vennegjengen. Det var der mye av magien lå.

Miljøet i laget beskriver han som tett og ekte. De fleste spillerne kom fra Arendal og nærområdene, og de hang sammen både på og utenfor banen. Det var håndball – men også mye mer enn bare håndball.

Trenere som satte spor

Flere trenere har hatt stor betydning, men særlig to trekkes frem.

Tor Egidius Larsen, som fulgte laget fra barndommen, var sentral i å gjøre Øyestad gutter 1990 til et av Norges aller beste aldersbestemte lag. Fem lokale spillere innom landslag sier sitt.

I tenårene tok Kjetil Øygarden stafettpinnen videre.

– Han viste enorm tillit til unge spillere, og sammen med Frank Egeland la han grunnlaget for at Øyestad hadde mange sterke årganger på 80- og tidlig 90-tallet.

Toppidrettens harde skole

Å spille håndball på toppnivå lærte ham mye – langt mer enn bare systemspill og skuddteknikk.

– Lagidrett er en fantastisk skole. Du lærer samarbeid, målrettet arbeid og det å stå i motgang. Toppidretten er brutal – du må prioritere beinhardt. Men lærdommen tar du med deg videre i livet.

Et farvel som aldri helt ble et farvel

I 2011 valgte han egentlig å legge opp. En langvarig skulderskade hadde tatt bort den største styrken i spillet hans – distanseskuddet – og kombinasjonen topphåndball og studier ble krevende.

Men helt ferdig var han ikke.

Savnet etter håndballen ble for stort, og veien gikk videre til Randesund som spillende trener, deretter til KIF/KRS i 1. divisjon, før sirkelen til slutt ble sluttet tilbake i Øyestad IF – først som spiller, så som trener for rekruttlaget.

– Da jeg endelig ga meg «på ekte», var det enklere. Fysikken var ikke den samme, og det føltes riktig å slippe yngre krefter til.

I dag er han ikke lenger aktiv i det sportslige – men han er fortsatt sterkt involvert, som styreleder i Øyestad IF Alliansen.

Det han savner – og det han ikke savner

Garderobekulturen. Publikum i ryggen. Spenningen før kamp.

Men én ting savner han ikke det minste:

– Reisetiden. Timer i buss og fly, inn og utland – det kan andre få ta seg av nå.

Livet etter håndballen

I dag er han daglig leder i ECIT Normann & Øygarden AS, et regnskaps- og rådgivningsfirma – og attpåtil sølvsponsor for ØIF Arendal. Utdanningen består av bachelor i revisjon og master i finans, og karrieren i regnskapsbransjen har vært både logisk og lystbetont.

På fritiden har en ny lidenskap tatt over:

Padel-tennis.

– Der møter jeg mange andre avdankede idrettsutøvere som også har funnet idrettsgleden på nytt, sier han med et smil.

En typisk dag? Jobb – og padel.

Håndballen som identitet

Håndballen har satt dype spor, både profesjonelt og personlig. Nettverket, identiteten, evnen til å takle motgang og være komfortabel med direkte kommunikasjon – alt henger sammen med årene i hallen.

Og hva er du mest stolt av?

– Å ha vært fast deltaker på aldersbestemte landslag og å ha spilt junior-VM i Tunisia i 2009. Samme år som vi rykket opp til eliteserien. Det var stort.

Rådet til seg selv som ung spiller er krystallklart:

– Ikke vær så utålmodig. En håndballkarriere er kort – prioriter idretten mens du kan. Studier kan tas senere.

ØIF Arendal – i dag og i hjertet

ØIF Arendal betyr fortsatt mye. Klubben er en del av identiteten, nettverket og hverdagen – enten som supporter, samarbeidspartner eller styreleder.

Og til dagens spillere og supportere har han et tydelig budskap:

– Dette er et ungt lag i utvikling. Det vil komme ujevne resultater og skuffelser – det er helt naturlig. Vær tålmodige og støtt laget i medgang og motgang. Jeg er veldig imponert over det Josip, Kenny og resten av laget får til. Marginene er små, og poengene kommer.

Fremtiden?

Akkurat nå handler den om ledelse – og padel.

Men idealisten i ham lever fortsatt.

– Jeg kunne absolutt tenke meg en rolle i håndballen igjen, spesielt med aldersbestemte lag. Utviklingen i tenårene er helt rå – det hadde vært utrolig gøy å være en del av det igjen.

Håndballskoa er satt på hylla.

Men håndballhjertet? Det slår fortsatt – i Øyestad og Arendal.